Nedtur for Follo 2

Publisert onsdag 07. desember 2016 12:31

Skrevet av Per Lea

Besøk i ærverdige Oslo Schakselskaps lokaler er alltid forbundet med en viss ærefrykt. På veggene i det innerste rommet (etter en oppussing for noen år siden døpt til Heftye-salongen, etter Johs. G. Heftye, som i 1918 donerte et gavebrev pålydende 50 000 kroner – et beløp som seinere ble brukt til å skaffe klubben egne lokaler i 1952) henger det fotografier av alle store sjakkspillere gjennom tidene, og den ene kortveggen er fylt med pokaler i alle størrelser, fra den en langt hensvunnen tid da sjakklubbene i Norge møttes til pokalkamper, og seriesystemet var en fjern drøm, hvis noen i hele tatt tenkte i de baner. Ærefrykten var ikke mindre den første gangen jeg trådde mine upussede sko inn i det som den gang fortonte seg som en underavdeling av prøvesmakingsenheten i J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik. Fra inngangsdøra var det umulig å se enden av lokalet. Som det heter i Tore Jan Nilsens skriverier på O.S.S. sine hjemmesider: «…og når det gjelder røyken så var både bruk og gjenbruk av denne obligatorisk. De økonomisk innstilte behøvde aldri selv kjøpe tobakksvarer til bruk på kveldstid». Men den slags blir man heldigvis ikke plaget av i kongeriket i 2016. Eller kanskje dessverre: da kunne vi kanskje hatt en unnskyldning for den bleke innsatsen som 75% av de hovedstadsbesøkende Follofantene la for dagen.

Torstein Furnes kunne reise hjem med relativt løftet hode – han var jo også den desidert yngste i matchen. Remis mot Odd Habberstad, en av veteranene i Selskapet med innmelding i 1963 – to år før jeg selv spilte min første turnering der, er godkjent. Spillestyrken har vel gått litt nedover for Habberstad side glansdagene også, så Torstein var vel strengt tatt ratingfavoritt i oppgjøret. Men et halvpoeng er også et bidrag til lagets poengsanking, hadde bare vi andre fulgte opp.

Petter Lund på andrebord møtte grekeren Aristeidis Skevis og trenger kanskje litt tid på å omstille seg fra å dunke små hvite baller til å manøvrere tårn og dronninger? Dermed misset han først vinststilling flere ganger, og da stillingen var temmelig død remis (for alle andre enn en viss verdensmester), så røk også den muligheten.

Bedre gikk det ikke for undertegnede på tredjebord, også mot en utlending, eller kanskje forhenværende sådan: Torben Winther Jensen står oppfør med norsk flagg i Turneringsservice, men kan ikke lyve seg fra sitt blide danske opphav. I en lovende sicilianer misset jeg en fortsettelse som analysene umiddelbart etter partiet viste ville gitt en kjempestilling. Men jeg regnet allikevel med at det å vinne en bonde var et bra alternativ, dog hadde denne strategien en aldri så liten hake: motstanderen vant igjen bonden med godt spill. I følge Stockfish var jeg i nærheten av remis et godt stykke ut i sluttspillet, en antydning til tidsnød til tross. Og da det 41. trekket sto for tur, tok jeg en lang tenkepause – og bukket offiser og partiet. På ren trass spilte jeg litt videre i et fullstendig håpløst forsøk på å fange motstanderens konge i et mattnett, men ble plutselig selv offer for nettopp det.

Jan Rune Moberg tok hånd om fjerdebordet, og på den andre siden av brettet satt Rolf Theodo Rodenburg, også han med norsk flagg, om ikke på brystet, så i hvert fall i Turneringsservice. Jan Rune holdt lenge stand med de svarte brikkene, men tillot et bytte av dronning mot hans to tårn og bonde, hvilket skulle bli utslagsgivende. Tårnene fungerte overhodet ikke sammen, mens hvits dronning bare plukket bønder og geleidet en av sine egne små i retning forvandlingsfeltet.

Og dermed var det bare å innse at vi tapte 0,5-3,5 mot et lag som vi definitivt burde vært på høyde med hvis vi studerer ratingtallene. Men sjakk er – heldigvis? – ikke bare et spørsmål om rating. Så da er det bare å ta lærdommen av tapene til seg og møte friske og uthvilte til runde 3, hvis vi da blir funnet verdige en plass på laget