Runde 1 i Østlandsserien 2016/2017: Rapport fra 2. laget

Publisert mandag 31. oktober 2016 12:11

Skrevet av Per Lea

Torstein Furnes (1610) – Raad Mirza             (-) 1-0
Per Lea         (1533) – Christophe  Decelle (1473) 1-0
Jan Rune Moberg (1503) – Lars Sæther         (1436) 1-0
Jan Fuglseth    (1478) – Rolf Livendahl      (1378) 0-1

Avreise til sesongåpningen for andrelagets del skjedde fra Midtgard, like ved vårt mangeårige spillelokale D6. Jan Rune Moberg, som vanligvis unnagjør sine partier på 15 minutters effektiv spilletid (mot motstanderens sedvanlige 1 time og 25) foretrakk å reise i egen bil. Jan Fuglseths GPS brakte oss andre til Lisleby kulturhus i god tid før spillestart, selv om vi måtte ta en ekstra æresrunde fordi en «forbudt å svinge til venstre» ikke hadde kommet med i den siste oppdateringa. Spillelokalet var fortreffelig, og vi fikk også se deres vanlige klubblokale i samme bygning: der var det massevis av albuerom til å huse alle 53 deltakerne i den pågående høstturneringa. Ikke-spillende turneringsleder var vår gamle venn Thorbjørn Skaug – mangeårig medlem i Ås og senere Follo. Han fikk litt å styre med i forbindelse med klokkene: førsteutgaven av DTG 2000 har den kjedelige feilen at program 19 som benyttes i så vel Østlandsserie som Landsturnering, legger til 15 i stedet for 30 minutter når den første delen av betenkningstida er ute. Dermed blir det en del hektisk manuell tillegging av tid. Heldigvis har vi bare en klokke av denne typen, og det skulle ikke være nødvendig å benytte den før den dagen vi har 8 lagkamper i gang samtidig. Om situasjonen skulle oppstå, er den beste løsninga å bruke program 21 og stille inn tida manuelt der.

Det er ingen tvil om at Fru Fortuna var fra Follo denne fine høstsøndagen. Riktig nok begynte det ikke så godt: på 4. bord spilte dagens hovedsjåfør Jan Fuglseth lenge et helt greit parti mot en 100 poeng lavere ratet motstander hvor begge spillernes springerdanser var den store beholdningen. Etter at alle 4 løperne var byttet ut, var det springerne som gjorde jobben, mens dronninger og tårn bare manøvrerte litt stille i bakgrunnen. Etter at ett par med springere var byttet ut, var det kanskje lett å slappe av i troen på at det bare var å safe inn til en grei remis, hvis man da ikke var så heldig at det kom en bukk - og det gjorde det. Men beklageligvis var det vår mann som sto for den med et springertrekk til et felt hvor den var gardert av en bonde – tilsynelatende. Trekket hadde bare den haken at hvit hadde dronning i a-linja, og svart et ugardert tårn på a8 og en bonde på a6. Og da er det bare for hvit å spille Txb5 – og enten svart slår igjen eller ikke, så blir han liggende en springer under. Etter ytterligere drøye 10 trekk greide hvit å framtvinge et dronningbytte, og med springer over i et bondesluttspill er det bedre ting å ta seg til her i verden enn å spille ferdig et sånt parti fram til matt.

På 3. bord var ekstrasjåfør Jan Rune Moberg i aksjon, og han startet friskt med å plassere sine hvite bønder på a4, b4, c4 og d4. Den muren var dessverre litt løs i skjøtene og ble snart knust – bortsett fra at a-bonden slo seg ned på a6 hvor den ble værende mesteparten av partiet. I det 23. trekket parerte veteranen Lars Sæther en trussel mot dronninga si med en mellomsjakk som innkasserte en kvalitet og en vunnet stilling. Men Jan Rune er ikke den som gir seg selv om motstanden stirrer ham i hvitøyet – han bare stirrer igjen og spiller på de få ressursene han måtte ha igjen på brettet. I utgangspunktet var det ikke rare greiene, men motstanderen syntes at Jan Runes springer på d6 var så ekkel at han valgte å gi tilbake kvaliteten. Samtidig tippet pila over til Jan Runes fordel, men etter noen avbytter sto man igjen med et tårn og 2 bønder hver i en stilling som silisiumshjernene (må ikke forveksles med silikonhjernene) bedømte til 0.00 i alle varianter som ikke innebar å sette tårn blankt i slag. Men plutselig valgte Sæther å bytte tårn i en stilling som dermed ble forenklet til et bondesluttspill som var vunnet for hvit. Begge fikk forvandlet hver sin bonde til dronning, men Jan Rune kom først inn og hadde i tillegg en bonde til som ville bli dronning med forsert matt som resultat etter noen få trekk til. Dermed var balansen stort sett opprettet, det vil si det som kanskje skulle vært 1.5-0.5 til Fredriksstad var blitt til 1-1. Vi hadde rotet bort et sannsynlig halvpoeng, men Fredriksstad hadde rotet bort et helt.

Dermed så det ut til at vi skulle berge uavgjort og 2-2, siden min egen stilling var i fullstendig ruiner, mens det så ut som min sidemann Torstein Furnes på toppbordet hadde en solid stilling med bonde over og realistiske vinstssjanser. Min begredelige stilling skyldtes en blanding av sterke trekk fra motstanderen Christophe Decelle, opprinnelig fra Belgia, og flere dårlige trekk fra min hånd. Variantberegningene var under enhver kritikk, og flere ganger overså jeg at jeg faktisk kunne ha rokert meg ut av noen stygge bindinger. Fra trekk 10 til 23 økte hvit presset, og når han plutselig gjorde en glipp, så overså jeg det. Med mine 2 svarte tårn i g-linja pekende rett mot hvits kongestilling med bønder på h2, g3 og f2, samt at min dronning også pekte mot g3, måtte jeg hele tida ha i bakhodet at jeg kunne ofre tårn to ganger på g3 og så enten greie remis ved evig sjakk med dronninga, eller til og med vinne med dronning og løper mot hvits nakne konge. Etter 24.Dh6, med planen å bringe henne over til dronningfløyen via d2, fikk jeg endelig muligheten til å ofre på g3, men regnet ikke langt nok. Og da jeg endelig ofret, så tok han imot det første tårnet, men ikke det andre, og dermed sto jeg der med postkassa full av skjegg og tårn under. Men da var det at Fru Fortuna slo seg ned ved min side i all sin prakt og ynde og serverte meg seieren på et fat av det pureste gull. Hvit, som 3 trekk tidligere hadde oversett et totalt drepende springertrekk, spilte Te7 og truet min dronning på c7 som garderte en hvit matt-trussel på b7. Med et drøyt minutt på de 6 trekkene fram til tidskontrollen brukte jeg halvparten av den tida på å lete febrilsk etter et forsvar – som jeg tilslutt fant etter Rema-metoden: Det enkleste er det beste, her Dxe7. Tårnet var nemlig ikke gardert! Først var jeg overlykkelig over å ha utliknet materielt, men etter oppgitte smil og hoderysten valgte hvit til min store overraskelse å gi opp. Han skjønte – i motsetning til meg – at han var totalt uten sjanser til tross for at han bare lå en skarve bonde under.

Etter den gavepakken konsentrerte Follolaget seg om å bivåne Torsteins avslutning på topp-bordet; skulle han nøye seg med remis, eller gå for hele poenget? Han valgte det siste, og satte dermed bakspillerne på hardere prøver enn godt var. Åpningsspillet fra svarts side var en smule hasardiøst, og hvit fikk tidlig i midtspillet avgjørende fordel. Men svart forsvarte seg bra, og i gjensidig tidsnød rett før tidskontrollen så det plutselig ut som om det var svart som hadde de farligste sjansene. Fra trekk 40 og utover var Stockfish stadig på svarts side – om enn tidvis knepent. Som opphav til sluttspillsannheten «svarts fribønder går fortest», ble jeg virkelig nervøs da svart fikk plassert sine bønder på h3, g4, f5, og hvit hadde en enslig bonde på h2 som forsvar, samt egne offensive bønder på c6 og b5. Heldigvis for oss satte svart litt for stor lit til ovennevnte devise, og etter f5-f4 var plutselig stillingen hans tapt. Men det skal svart ha - det var ikke så opplagt å se. Og spillerne var jo også et stykke uti den 6. spilletimen på dette tidspunktet. Men her sto lykken nok en gang den kjekke bi: Torstein valgte å true svarts tårn og ga ham dermed muligheten til å berge remisen, men i stedet fortsatte svart ufortrødent videre med f-bonden. Da Torstein fikk spilt sin bonde fram til c7, sto de svarte bøndene på f2, g2, og h3! Men for å komme dit, hadde tross alt svart gitt et helt tårn. Og selv om det kanskje ikke var opplagt for spillerne – det var det i hvert fall ikke blant de fåtallige og standhaftige gjenværende bakspillerne etter at alle involverte i 1. divisjonsmatchen mellom Fredriksstad 1 og Nordstrand 2 hadde gått hjem til sitt – så var det faktisk forsert matt i høyst 6 trekk på dette tidspunktet. Etter ytterligere et par trekk skjønte svart hvor det bar hen og stoppet klokka som tegn på resignasjon.

Og vi kunne vende nesa hjem i nattemørket med vissheten om at laget hadde 3 ikke helt fortjente partiseire i bagasjen. Men resultatlistene forteller ikke noe om det: der vil det for all framtid stå at Follo 2 vant 3-1.