Fire lagseire og +11=3-2!

Publisert fredag 29. januar 2016 21:18

Skrevet av Per Lea

Rapport fra Østlandsserien søndag 17. januar 2016

For første gang hadde alle 4 Follolagene hjemmekamp i de ikke lenger helt nye lokalene, og det ble behørig feiret på brettene! Hvis vi studerer ratingtallene, så var for så vidt ikke det noen stor overraskelse. Men før vi kom så langt, var lettere nervøs stemning på laglederbenken: nesten ingen av hjemmelagets spillere hadde møtt opp da klokka var 11:50, og noen av bortelagene hadde problemer med å finne veien og/eller en passende parkeringsplass. Og noen hadde problemer med å finne riktig hus; en spiller som skal få være anonym hadde til og med fått det for seg at Ås kulturhus/Rådhuset lå i Moerveien på Ski(!).

Vårt studentlag a.k.a. Follo 1 var det eneste som møtte et annet førstelag, nemlig Larvik. Den matchen endte med 3.5 - 0.5 etter at Markus Moripen (1898) ikke greide å få has på Thomas G Larsen (1535). Larsen hadde opparbeidet seg en viss terrengfordel og klarte å omsette den fordelen til et sluttspill med tårn, løper og 4 bønder mot tårn, springer og 3 bønder. Larviks mann sto nok best i sluttstillingen, men det er mulig det ikke var så lett å vri vinsten ut av den allikevel. Det får sterkere spillere enn meg (for eksempel Markus selv) vurdere. En annen sak er at i en lagkamp så er det ikke så veldig smart å ta remis i en lovende stilling når det står 2-0 til motstanderen i matchen. Dermed ble jo Follos 2-poenger forseglet. Førstemann på laget som ble ferdig var Jørgen Hoel (1895). Karl Isak Skau (1447) sin stilling begynte å skrante etter ca 10 trekk, og etter 20 hadde han kombinert bort en offiser. Deretter ble det bare verre, og da han lå tårn og 4 sammenhengende fribønder (hvorav en på syvenderaden) kastet han inn håndkledet. Follodebutanten Simon Barane (1817) - eks. Sandnes – var den som måtte slite lengst på førstelaget. Tom André Tøftum (1366) gjorde mer motstand enn en formann setter pris på, og en kort stund trodde jeg at sluttspillet med ulikefargede løpere var remis, selv med merbonde for hjemmelaget. Men Simon hadde nok stålkontroll, dessuten kjente han kanskje min ikke helt seriøse sluttspillregel: «svarte fribønder går alltid fortest». Så også her, og da de var kommet til b2 og a3 mens deres hvite fettere bare sto på f5 og g5, var det bare å putte brikkene tilbake i de nye fine, røde tøyposene. Men der og da var det for så vidt ingen spenning: Andreas Støle (1569) hadde som hvit for lengst trukket det lengste strået i sitt parti mot Petter O. Eriksen (1270). Partiet var en siciliansk klisjé med rokader til motsatte sider og gjensidige bondestormer. Men svarts «storm» var vel nærmest for flau bris å regne, 3 bønder alene gjør ingen sommer, og slett ikke noe mattangrep, mens Andreas sine offiserer var aktivt med. I tillegg kilte hans bønder svarts konge under tærne, og da bakspillerne ventet på hvor bondeinnslaget eller offiserofferet skulle settes inn, bukket svart under for presset og satte sin egen dronning matt. Snipp, snapp, snute.

Andrelaget møtte også et lag på sitt eget nivå, i betydningen et annet andrelag. Motstanderen var Fredriksstad, og skriv nå ikke inn til webredaktøren at navnet er feilstavet! Ja: byen heter Fredrikstad, men sjakklubben, eller Schakselskap som det het da den ble stiftet i 1903, har beholdt den skrivemåten som var gjeldende den gang. Klubben er sannsynligvis den vi har møtt flest ganger opp gjennom historien, og går vi mer enn 20 år tilbake spilte både Ski og Ås massevis av kamper mot Fredriksstad. I en av disse matchene stilte til og med Ås med en spiller som gjorde seg bemerket i OL! (Positiv omtale her på siden til den som klarer å identifisere vedkommende!) Vedkommende påsto han var godt kjent i Fredrikstad og dirigerte sjåføren til vi ankom rundkjøringa hvor vi hadde fått beskjed om å ta til høyre, hvilket vi gjorde – og havnet langt ute på landet, ikke ved Hotell Victoria hvor vi skulle spille. Forklaringa var at vår OL-deltaker hadde foreslått en annen vei inn til byen enn det Frediksstads lagleder syntes var naturlig. Dermed kom vi inn i rundkjøringa fra motsatt side og skulle ha tatt til venstre. Etter å ha spurt oss for på politistasjonen, kom vi fram til Hotell Victoria til slutt hvor vi fikk servert lekre smørbrød fra hotellets kjøkken.
FSS er en av de klubbene som – i likhet med for eksempel Stjernen – er langt større enn Follo, men stiller bare med to lag i seriespillet. Når førstebordsspilleren på andrelaget er rangert som nr. 12 i klubben, skurrer det litt. Da vi møtte Stjernen 2 i første runde, var det for øvrig enda mer ekstremt: deres førstebordsspiller var rangert som nr. 44! Nå er det mulig vi varen smule heldige mot Østfoldingene denne gangen, selv om Jon Kielland-Lund (1550) ikke kan regnes blant de heldige denne gang. Et tilsynelatende naturlig tårntrekk til en halvåpen c-linje ble katastrofalt: to avbytter etter forsvant det plutselig en blank offiser. Henrik Øieroset (1491) fikk dermed en lettere dag på jobben enn han nok hadde sett for seg. Heller ikke mitt pari ble spesielt langt, jeg trodde lenge jeg kunne spille på en svak d6-bonde, men Rolf Livendahl (1344) spilte bra og kunne kanskje gjort mer enn å gå inn i en trekkgjentakelse. Noen overfladiske etteranalyser viste at et tårnsluttspill som var alternativet, muligens var tapt for meg. Så på stillingen 0.5-1.5 så det ikke så veldig lyst ut for Follofargene: stillingene i partiene Bjørn Larsen (1547) – Odd Andersen (1611) og Torstein Furnes (1623) – Christophe Decelle (1453) var begge uavklarte. Og for at det skulle bli lagseier måtte det full pott til. Remis + seier ville gi uavgjort, og alt annet ville tape. Odd greide å kombinere seg til en liten bonde, uten at det var så opplagt hvordan den skulle omgjøres i vinst. Men da smilte lykken plutselig til Follo, og motstanderen var så elskverdig å sette et tårn rett i slag. På dette tidspunktet begynte Torsteins parti å se avklart ut: 4 bønder til hver, i h-, g-, b- og a-linja, altså død remis. Men som så ofte før: den som har den mest aktive kongen har vinstsjansene. Så også her: Torsteins konge sto litt bedre plassert, og da motstanderen hjalp godt til, var det klart at bondekappløpet gikk i Follos favør. Amundsen og Scott om igjen! Dermed seier 2,5 – 1,5 til hjemmelaget.

Tredjelaget møtte Nordstrand 6. Nordstrand er en av de klubbene som virkelig har klart å skape entusiasme rundt lagkampene (og rundt mye annet også, for den saks skyld). Mot Nordstrand kan vi risikere å møte lag med et høyt nummer men som allikevel kan gå hen å vinne sin avdeling. Ratingmessig lå Nordstrand litt over oss, men de tallene lyver nok en del: David Johnson (1431) debuterte på NSFs januarliste, mens hans motstander Øyvind Carstensen (1365) nok var en sterkere spiller da jeg møtte ham i Landsturneringa i 1974. Den gang sto han riktig nok ikke på den offisielle lista, men det var det bare 110 spillere som gjorde (selv var jeg nr 98…). David gjorde det jeg ikke greide hin hårde onsdag aften i Sandefjord: nemlig å vinne. Og det gjorde han på en overbevisende måte: her kunne man virkelig snakke om at det var «ett lag på banen». Alf Geir Thowsen (1175) mot Michael Eckmann Jensen (1277) lå an på å bli et jevnt oppgjør, som kunne slå begge veier (eller ingen vei i det hele tatt) ut i fra septembertallene. Alf Geir hadde nok vært blitt betraktet som underdog hvis januartallene hadde vært kjent da partiet ble spilt. Og etter 1. e4 e6 2. b3 var han nok ute av sine vanlige varianter, og før det var gått 10 trekk, tippet pila over på hvits side. Og der holdt den seg (noen perioder sto hvit til klar vinst) helt til trekk 43, da hvit med2 bønder over naturlig nok inviterte til dronningbytte med 44. Dd4. Men da fikk han plutselig 44. … Txd5 i fleisen og ga umiddelbart opp. Hvis noen vil påstå at Follo var mer enn en smule heldige her, så kommer det ingen protester. Med 20 på kontoen var det bare å håpe på en remis på minst ett av de to topp-bordene. Jan Rune Moberg (1523) mot Hans K Gaarder (1432) kunne også tyde på et jevnt parti ut i fra de daværende ratingtallene, men en Jan Rune som ikke var 100% frisk måtte slite med en litt dårligere stilling i store deler av partiet, selv om det materielt lenge var likt. På ett tidspunkt kunne Gaarder to ganger framtvunget damevinst eller matt, men heldigvis for oss forspilte han de sjansene. Men han tok det igjen litt seinere i partiet da han fant noen fikse manøvre som blant annet inneholdt en bondeforvandling som oppga den ferske dronninga med en gang. Deretter spiste springeren hans 2 bønder i rask rekkefølge, og da den tredje sto for fall, hadde Jan Rune fått nok. Torbjørn Brenden (1415) hadde flere ganger vinnende fordel mot Torge Ugland (1379), men fant ikke de beste trekkene hele veien.  Men fra trekk 34 og ut var det i hvert fall ingen tapsfare for vår mann. T+L+5 bønder mot T+L+4 bønder kan i
visse situasjoner by på noen tekniske utfordringer, men her gikk løperne på samme farge, noe som burde forenkle saken en smule. Og når Torbjørn ved hjelp av aktivt spill klarte både å få byttet av løperne og vinne en bonde til, så ble jobben enda enklere. Og etter en avsluttende bukk av svart var det bare å bokføre enda et helpoeng til hjemmelaget – og lagseieren.

Follo 4 har klart seg over all forventning i årets serie, og fortsatte suksessen mot Konnerud 2. Vegard Garmark (1202) møtte dagens desiderte yngstemann, den uratede miniputten Mathias Le Ngoc. Dette ble spill mot et mål, og det tok ikke lang tid før Vegard hadde en materielt sett overlegen stilling. Den måtte han spille helt til matt, men de siste trekkene i partiet har vi ikke: Vegard er forhindret fra å skrive, og Mathias hadde nok ikke lært det helt ennå. Derfor er Vegards hukommelse det eneste vi kan støtte oss til, og vi har derfor de ca 20 første trekkene av partiet. Kjetil Ruud (1392) – Egil Flemsæther (1085) startet med 2.b4-varianten i Siciliansk, et artig forsøk fra hvit på å få et utviklingsforsprang i åpningen som kanskje ikke var 100% vellykket, men en mislykket manøver fra svarts side kostet en kvalitet for en bonde, samt at hvit overtok initiativet. Og da var vår mann nådeløs og kunne avslutte med25. Td7 matt. Når samtidig Morten Auke (980) – Steinar Simonsen (1240) så bra ut for oss, lå det an til ytterlige en lagseier. Ordtaket «man skal alltid gi en sjakk – det KAN være matt» gjaldt ikke for hvit denne dagen, faktisk kostet det en hel offiser. Steinar måtte spille 20 trekk til, men da hadde han i tillegg til meroffiseren også fått inn et angrep som innkasserte ytterligere materiell. Dermed var dette partiet over også. Follodebutant Petter Lund (1565) møtte bortelagets lagleder Roger Løvaas (1259) og her håpet nok undertegnede på en relativt grei seier. Men ratingtall er ikke alt her i verden, og partiet skal jo spilles først. Svart hadde en periode et lite overtak, men det snudde ganske raskt da hvit fikk inn det ene tårnet på 7.-raden og det andre i den åpne g-linja. Ikke bare var stillingen fordelaktig, den var vunnet. Men det silisiumhjernene finner, er ikke alltid så lett for oss mennesker å se. Et dronningbytte før innslag på g7 og tårndobling kunne kanskje se farligere ut uten dronninger på brettet, men akkurat i denne stillingen hadde det vært bedre med tre offiserer i angrepet enn å redusere forsvarsmateriellet til to tårn. Eller i klartekst: Det var bedre å spille med dronning og to tårn mot dronning g to tårn enn bare to tårn mot to tårn. Ved å spille gjennom partiet ser man fort ut hvorfor. Etter dronningbyttet hadde vår mann akkurat tilstrekkelig med ressurser til å berge remisen. Uten dronningbytte hadde svart måttet gi dronning for tårn for å unngå matt hvis hvit hadde funnet den beste fortsettelsen. Dermed gikk også den lagkampen inn i historiebøkene som seier. Et lite jubileum ble det også: dette var lagseier nr. 10 for Follo 4 siden starten i sesongen 1996/1997. Ti seire på nesten 20 år? Nå, ja: så ille er det ikke, det er bare i 5 av disse sesongene vi har hatt så mange som 4 lag med i seriesystemet.

Når vi oppsummerer runden, så står vi ikke bare igjen med 4 lagseire, men en individuell poengfangst på 12,5 poeng av 16 mulige. I farten vet jeg ikke om det har skjedd tidligere i Follos historie, men jeg har mine tvil. Men ikke bare det: hvis vi studerer tabellene, så finner vi Follo 2, 3 og 4 på hver sin tabelltopp! (Her overser vi glatt det faktum at Follo 4 har spilt en kamp mer enn Nordstrand 7 som er nr. 2, og hvis de slår OSS junior i neste runde med minst 3-1, hvor Follo 4 har frirunde, så er vi «bare» nr. 2.)