«Reise»-rapport fra helgas Østlandsseriematcher

Publisert mandag 16. januar 2017 00:54

Skrevet av Per Lea

Follo 1 tjuvstartet allerede lørdag med hjemmekamp mot Strømmen, som kunne ha blitt en hard nøtt. Men etter at Jørgen Hoel overbevisende slo en så sterk spiller som Frode Lillevold som svart på toppbordet, og ikke minst Andreas Støles 9-trekker mot superveteran og sjakkhistoriker Aage Mella, var poengdeling sikret. At Markus Moripen og Simon Barane ikke greide å overliste det som på papiret virket som overkommelig motstand, får vi bare ta som en del av spillet.

Jørgen ofret først en kvalitet, men fikk til gjengjeld fanget hvits dronning. Etter at regnskapet var oppgjort, hadde Jørgen dronning mot tårn. Men hvit hadde oversett en variant hvor han kunne fått med seg en lett offiser ekstra. Tårn og lett offiser mot dronning kan være spillbart, men i dette aktuelle tilfellet hadde dronninga også en ekstra bonde på sitt lag. Hvit prøvde seg på motspill selv med i praksis et tårn for lite, men Jørgen holdt hodet kaldt. Til slutt munnet det ut i et kongeangrep hvor hvit måtte gi ytterligere materiell for å unngå matt. Den slags er aldri noe moro, og det eneste fornuftige er å gi opp, hvilket hvit også var enig i. Etter noen midtspillkomplikasjoner i partiet Markus Moripen - Steinar Sidselrud fikk sistnevnte godt spill med først to lette offiserer mot tårn og bonde, men fikk etter en stund nappet med seg en bonde. Svart valgte å avvikle til en stilling med dame, tårn og likefargede løpere, men en sunn merbonde. Ikke bare var det snakk om en merbonde, men den svarte bondestillingen så mye mer solid og harmonisk ut enn den hvite. I en stilling hvor svart kunne framtvinge dronningbytte, tapte hvit på tid. Simon Barane var klar ratingfavoritt som svart mot Øystein Grasmo på tredjebord, og kom da også bra ut av hvits noe utradisjonelle sicilianer: 1. e4 c5 2. a3. Men Simon overvurderte nok hvits angrepssjanser og så seg nødt til å gi kvalitet. Etter litt uforsiktig spill fra hvit var det plutselig svart som hadde sjansene, og en variant kunne lett ha endt med 3 svarte merbønder. Men dessverre skjedde ikke dette, og i stedet var det hvit som fikk initiativet. Med løper og bonde for tårnet skulle det være visse sjanser for vår mann, men hvit hadde noe så banalt som en fribonde i a-linja. I tillegg sto svarts løper på det begredelige feltet h8 hvorfra den ikke kunne gjøre en flue fortred. Svart kronet verket med en siste offisersbukk – muligens som resultat av tidsnød. Miniatyren Andreas Støle fikk anledning til å briljere med, kan han leve lenge på. Synet av den svarte kongen som er fullstendig innestengt av sine egne brikker er vakkert (fra hvits side), kongen er truet av en springer på d6, men e-bonden kan ikke slå på d6 fordi Dd8 da faller. Effektivt og greit.
Studentene var overlatt til seg selv arrangementsmessig, og så vidt vi kan se, fungerte det helt utmerket. Gratis spillested er det bare å takke NMBU for.

Søndag hadde alle 4 lagene hjemmekamp i Seniorsenteret. For en gangs skyld opplevde laglederen at det gikk relativt greit å få folk til å stille opp. Selv om vi ikke mønstret de 16 høyest ratede i klubben, så må vi si at vi stilte med representative lag. Seriesjakken skal jo også være et tilbud til spillere på klasse 4/klasse 5-nivået.

Follo 1 møtte tredjelaget fra en av Norges sterkeste sjakklubber: Nordstrand. I tillegg til at de som kjent spiller i Eliteserien (og gjorde det sterkt i helgas runder: 6-0 mot Black Knights, 5-1 mot SK 96 og 4,5-1,5 mot Stavanger) har de en bredde om nesten alle klubber i Norge kan misunne dem. Om man møter Nordstrand 2 eller Nordstrand 5, så kan man fort oppleve å få like sterk motstand fra femtelaget som fra andrelaget. Denne dagen var det Nordstrand 3 som satt på den andre siden av brettet, og ut i fra ratingtallene måtte vi nok finne oss i å ha et aldri så lite favorittstempel. Og det kom da heller ingen oddsbomber. På førstebord vant Jørgen Hoel en bonde i trekk 15 som motstanderen kunne ha fått i noen trekk seinere. Men han valgte en mer avansert (?) fortsettelse som imidlertid ikke viste seg å være spesielt god. Dermed var det «bare» for Jørgen å avvikle til et sluttspill med 4 mot 3 bønder på kongefløyen og tårn pluss løperpar mot tårn pluss løper og springer. Etter ytterligere noen avbytter kunne Jørgen rolig ofre en bonde mot å få en ustoppelig fribonde, og dermed: snipp, snapp, snute. På andrebord greide ikke Markus Moripen ratingoverskuddet til å få mer enn remis i et relativt udramatisk parti mot Jan Synnestvedt, en sann veteran med flere landsturneringer på CV’n enn det samlede antall for samtlige 16 Follofanter som var i aksjon i denne runden. (Selv spilte jeg mitt første parti mot ham i Oslomesterskapet for lag fra høyere skoler i 1969 og det siste i Senior A i Landsturneringa 2014 - og mellom de to: ingen…) Mer action var det på tredjebord, og det lengste av dagens partier. Simon Barane kom 2 bønder under i et tårnsluttspill, og selv de bakspillerne som sverger til devisen «alle tårnsuttspill er remis» fryktet at dette ville ende med en smultring. Men før det så det også skummelt ut: et forsøk på å være fiks førte til en stilling med 2 minusbønder som definitivt ikke var remis. Et midlertidig løperoffer med den hensikt å få inn h-bonden var muligens fristende, men netto-utbyttet blir jo en minusbonde. Fjerdebordet var det eneste hvor Nordstrand hadde ratingfordel, men forskjellen på Andreas Støle og Jussi Dyrnes vare ar ikke større enn at uansett utfall kunne ikke resultatet karakteriseres som noen bombe. Partiet bølget litt fram og tilbake uten at noen fikk en avgjørende fordel, helt til det begynte å skje rare ting i trekk 30. De tre bukkene Bruse (2 av Nordstrand, 1 av Follo) var av en slik art at man kan mistenke at det har vært skrivefeil i skjemaet og at kommentarene er basert på noe helt annet enn det egentlige partiet. I så fall vil det komme en korreksjon til dette referatet!

Follo 2 møtte Moss 2, der bortelaget var høyere ratet på de 3 øverste bordene. Ut i fra det skulle resultatet 1-3 være naturlig, og det var da også nøyaktig det som skjedde. Men ikke uten dramatikk, og poengene havnet heller ikke der gamle professor Elo ville forutsagt. Holger Langes sesongdebut i serien kunne lett fått et annet utfall da Jonatan M Andersen stokket brikkene litt feil i angrepet. Men Holger valgte feil forsvar, og til hans forsvar må sies at han valgte det som så mest naturlig ut. Etter en relativt grei Alekhineåpning fra Holger kunne han innkassere et par bønder, riktig nok på bekostning av en litt luftig kongestilling og uten noen særlig forsvarshjelp fra de øvrige offiserene. Stockfish 8 vurderte da også stillingen som bare ørlite grann bedre for Holger, selv med 2 merbønder i banken. Et fatalt - men akk så naturlig – forsvarstrekk lokket hvit til et korrekt tårnoffer på f7 som avkledde den sorte regenten fullstendig. Selv om hvit ikke fant det beste hele veien, holdt det til et dødelig angrep og samme resultat som i den tilsvarende matchen i forrige sesong: en solid pinne. I 2016 var det Odd Andersen som ble utsatt for den samme behandling. Torstein Furnes måtte gi fra seg førstebordet, men svarte med en grei seier over en klart høyere ratet Ove S Jenssen. Torstein fikk inn et for oss bakspillere overraskende og fikst kvalitetsoffer, men han fant ikke den beste fortsettelsen. Siden motstanderen heller ikke fant det beste forsvaret, og overså vinstsjansen da han fikk den servert på et sølvfat, kunne Torstein bokføre et helpoeng. Partiet endte til og med i noe så uvant som en matt. Beklageligvis var dette det eneste poenget andrelaget fikk med seg i denne matchen. Petter Lund fikk et lite overtak etter noen slappe trekk fra motstanderen etter over 30 trekk, men en offisersbukk i tidsnøden ble vanskelig å finne kompensasjon for – og i mellomtida var plutselig timeglasset tomt. Der med tap på tid. Jan Rune Moberg møtte Arnstein Johansen på sistebord og hadde nok bedre sjanser enn han trodde. Men en ting er hva Stockfish eller andre silisiumansamlinger sier, noe annet er å finne originale vendinger ved brettet. En ekkel svart springergaffel på d3 skapte kjempeproblemer for hvit, men noen maskinvarianter viser at hvis det er noen som har fordel, så er det hvit – han har tross alt 2 bønder som kompensasjon. Men disse maskinvariantene er ikke så lette å oppdage for oss vanlige brikkeflyttere. Dermed fikk Moss revansje for fjorårets tap 1-3 ved å vinne med nøyaktig de samme sifrene.

Follo 3 så på papiret ut til å måtte kjempe i motbakke mot OSS Hobby, et lag med veteranen John Kristian Johnsen i spissen – en kar som Steinar Simonsen spilte mot i 1962. De 3 øvrige på laget hadde sannsynligvis foreldre som gikk rundt i kortbukser i 1962, men de var ikke mer hobbyspillere enn at de var relativt klare ratingfavoritter. Men som det er sagt til kjedsommelighet: sjakk spilles på sjakkbrettet, ikke i Elo-tabellene. På toppbordet var det Jon Kielland-Lund som skulle ut som svart mot ovennevnte Johnsen, og hvit fikk et visst initiativ i åpningen. Men Jon er en seig mann (må ikke forveksles med seigmann), og den mulige fordelen svant hen etter diverse avbytter. Johnsen løperpar mot springerpar kunne se ut som en fordel, men den var i så fall minimal. Og større ble den ikke da hvit vekslet inn den fordelen mot å spille med løper mot springer etter å ha påført svart en dobbeltbonde. Men hvits løper var vanskelig å få aktivisert, og da var svarts springer minst like god. Selv ikke en fribonde i h-linja kunne hvit cashe inn, og dermed ble det poengdeling. David Johnson slet nok litt som hvit i åpningen mot Michael Fuglesang, men et svakt - men akk så naturlig – trekk fra sangfuglen ble utnyttet elegant av David. Et midlertidig offisersoffer fra svarts side ble ikke midlertidig allikevel, og dermed var det over og ut. Steinar Simonsen førte de svarte brikkene mot Camille Victor Prunier og etter et par uforsiktige trekk var det hvit som endte opp med en ganske bra stilling etter rundt 10 trekk. Steinar ble etter hvert så presset at han måtte gi en kvalitet for å få puste, men selv om det ble en del luft, så måtte han hele tida kjempe i oppoverbakke. I tillegg til kvalitet under ble han også liggende en bonde under, og da den ene bonden til slutt ble til to, var det bare å kaste inn håndkledet. Men med ca 275 mindre, var ikke resultatet noe å være flau over. Martin Bø er ikke kvalifisert til studentlaget, men han haler stadig innpå. Den dagen han er kvalifisert er han (og de andre) ikke lenger studenter, men vi kan jo alltids håpe på at de får seg jobber i Follo-området og bidrar i sjakklubben også i framtida. Klubben har aldri hatt et så sterkt innslag av studenter som vi har nå. Martin og hans motstander lå på samme ratingnivå, men det var Martin som klarte å utnytte en binding i c-linja. Til tross for motstanderens sprell var offiserstap uunngåelig, og dermed var også poenget i boks.

Fjerdelaget vårt møtte Vålerenga 5 – og det var ikke akkurat noen Elo-noviser de stilte med: ratinggjennomsnittet for gjestene var nesten 275 poeng høyere enn det vi kunne stille med. For Vegard Garmarks tilfelle på toppbordet var forskjellen opp til hvitspilleren Martin Bråten på hele 353 poeng. Men etter noen Nimzoindiske manøvreringer i åpningen tråkket hvit feil: å besvare en trussel på en egen offiser med å true motstanderens dronning er en intuitiv ide, men når dronninga parerer trusselen med en sjakk er det ikke fullt så greit. I tillegg til offiserstapet forsvant det også et helt tårn, og dermed var det game over. På andrebord fikk Anders Midtgard en ny opplevelse: motstanderen (Oskar Vikhamar-Sandberg) brukte mer tid enn ham selv! Om dette skyldes overlegne åpningsteoretiske kunnskaper, eller han har klart å kurere seg selv for tidsnødssyken, vil framtida vise. Men en bondebukk i trekk 21 ble avgjørende. Etter det ble stillingen stadig mer råtten, og da Anders’ tårn ble innelåst på d5, så han ikke noen annen utvei enn å ofre tårn for løper og bonde. Men det bedret ikke akkurat stillingen, og den lovende Vålerengaspilleren holdt hodet kaldt og førte partiet sikkert til seier. Jon Samset har spilt mange Østlandsseriepartier i sin tid, først som medlem i Ås Sjakklubb. Ofte har han glimtet til med seire over motstandere som hadde vesentlig høyere rating enn ham selv. Sånn sett skulle Sjur Vullum Løtveit (1338) være en passende motstander, men denne gangen ble det stang ut for Jon. Han ga seg inn i noen komplikasjoner som han ikke klarte å vikle seg ut av, men det gjorde dessverre motstanderen. Dermed ble det først kvalitetsvinst for hvit, i tillegg til at angrepet fikk bein å gå på. Og da ble forsvarstrekkene stadig vanskeligere å finne, og tilslutt ble da også hvits angrep kronet med en matt – dagens andre. Magnus Øyvind Lange spile lenge bra som hvit mot Iacob Nedreaas, men i midtspillet overså han en variant som kunne innbragt en bonde, i stedet ble det tap av en bonde. Seinere overså svart en enkel vinstkombinasjon og inviterte Magnus inn i partiet igjen. Men Magnus var uforsiktig og strødde om seg med bønder i øst og i vest. Og slike sluttspill med en lett offiser hver men klar bondemajoritet er som regel lett vunnet for spilleren med den materielle overvekten. Så også her, og Vegards imponerende seier på toppbordet ble fjerdelagets eneste poeng.

En kort konklusjon: forspilte sjanser fra så vel Follos utvalgte menn som våre gjester – ingen er perfekt. Dermed må 2.5 av 5 lagpoeng sies å være en grei dag på jobben. Og så er det bare å begynne å planlegge bortekampene 5. februar.