Rapport fra mars-runden i Østlandsserien 2015/2016

Publisert fredag 18. mars 2016 13:30

Skrevet av Per Lea

Teoretisk kunne alle Follolagene rykke opp til en høyere divisjon da 16 brave spillere satte seg ved brettene søndag 6. mars. Førstelaget måtte i tillegg ha hjelp av Nittedal: de måtte ta lagpoeng fra OSS senior. Og Nittedal gjorde sin del av jobben: det ble overbevisende 3,5-0,5 mot på papiret ikke alt for avskrekkende OSS-gubber. Og det begynte bra for oss også: det sto tidlig 2-0 til hjemmelaget. Som det heter i fotball: «2-0 er den farligste ledelsen». Dem om det: Jørgen Hoel spilte hvit i det som noen av oss vil beskrive som en temmelig grisete Trompovsky – springerplasseringer på a3 og g2 er liksom ikke det optimale. Men Jørgen utnyttet motstanderens unøyaktigheter til å tilrive seg en fordel – noen vil til og med kalle det bukk heller en unøyaktighet. Men det var aldri snakk om stor materiell fordel: når alle offiserene var byttet ut, sto kombattantene tilbake med 5 bønder hver. Lett remis? Ikke når 3 av svarts bønder står i e-linja, og hvit i tillegg kan etablere en frigris på kongefløyen – langt unna den svarte monarken som sto godt plantet på dronningfløyen.

Simon Barane fulgte godt opp med en liten morsomhet som kunne satt en støkk i tilskuerne. Det er ikke ofte en så sterk 1800-spiller som Runar Mathisen gjør en sånn bukk og enda sjeldnere at en like sterk 1800-spiller som Simon overser det! En sjakk på kongen på h2 ble dekket med Dg3 i stedet for et bondetrekk. Det ga svart mulighet til å spille Th1+ etterfulgt av Dxg3 (dronninga var ikke gardert!). Men Simon valgte å spille Dc5 som truer Dg1#. Hvit garderte matten, og Simon sjakket på nytt med madamen – og hvit dekket den nok en gang med Dg3. Om han tilbød remis i samme slengen vites ikke. Men denne gangen hadde Simon oppdaget tårnfinessen, og dermed var det snipp – snapp – snute i det partiet også. Og forutsatt at Nittedal gjorde sin del av jobben – hvilket vi ikke visste noen ting om på det tidspunktet – manglet vi bare et halvpoeng på å kunne kalle oss 2.divisjonsklubb (det begynner å bli noen år siden sist).

Men den remisen kom aldri, på førstebord hadde Nordstrand spadd opp Kjell Yndesdal (ex-Nittedal) etter over 10 års fravær fra organisert sjakk. (Hvis ikke hukommelsen svikter helt – hvilket den ofte gjør- studerte han en periode på Ås og ble forsøkt fisket til Ås sjakklubb rundt 1985). Markus Moripen vant en bonde, som riktig nok var dobbel, men et stygt – men naturlig - feiltrekk med madamen. Dermed ble det tvunget avbytte til et bondesluttspill hvor merbonden plutselig hadde forandret navn til minusbonde. Riktig nok hadde Markus en svart fribonde, og «svarte fribønder går fortest» (Per Leas sluttspillregel nr 2). Men – ingen regel uten unntak. Stillingen var håpløst fortapt. I viktige lagkamper spiller man riktig nok til siste pil er skutt, men Yndesdal styrte sluttspillet rutinert til mål – det lange fraværet til tross.

På grunn av Andreas Støles Australiaopphold – og Stefan Flügel hjemme i Skien – måtte vi ut på reservemarkedet. En kjedelig problemstilling, siden forfallene tikket inn fra de andre lagene i et antall som kan ødelegge nattesøvnen til mindre robuste lagledere enn undertegnede. Siden vi ikke våget å gamble på at Nittedal skulle gjøre jobben mot OSS – de hadde jo tidligere benyttet trippelnorgesmesteren fra 1972, Erling Kristiansen, på laget, vurderte vi at sjansene for at Follo 2 skulle greie minst 2-2 mot Nordstrand 5 var vel så gode, et slikt resultat ville nemlig også gitt oss opprykk. Og dermed fikk David Johnson sin debut på førstelaget etter å ha imponert i flere av partiene i klubbmesterskapet. Men dessverre ble han i letteste laget mot rutinerte Børge W Svanholm. Ikke at han har så veldig imponerende score mot Follofanter fra tidligere: på 7 partier er Alf Geir Thowsen den eneste han har klart å beseire, Frode Høva, Jon Kielland-Lund og undertegnede har han remisert mot, mens han har tapt mot både Steinar Simonsen og David Lange. Vår mann kjempet lenge, men tapte en bonde i trekk 25. Svanholm forhastet seg ikke, men bygde rolig opp et press mot Davids stilling. Og tilslutt oppsto det en kjedelig binding som svart utnyttet elegant til å få i stand et avbytte som etter en vareopptelling viste at David hadde bare tårn som erstatning for dronning og et par bønder. Dermed var sluttresultatet 2-2 og opprykket sto plutselig mellom Nittedal og Nordstrand 4. Og takket være førstnevntes storseier, var det de som endte på topp. Både lagpoeng og individuelle poeng var like, men lagkvaliteten ble avgjørende.

Follo 2 hadde på papiret vel så gode opprykksmuligheter som Follo 1, men også her måtte det settes inn en reserve. Nordstrands femtelag var klare favoritter da lagoppstillingen forelå. Men den som best ut, var reserven Jan Rune Moberg. Han fikk tidlig et ukorrekt kvalitetsoffer mot seg, som ga en skarve bonde som en midlertidig kompensasjon. Men om kompensasjonen var mager, så spilte svart aktivt med sitt springerpar. Og et par svake manøvrer fra Jan Rune brakte stillingen i materiell balanse – to bønder for kvaliteten. Men svart hadde 3 sammenhengende fribønder på dronningfløyen, og denne gang traff den tidligere nevnte sluttspillregelen spikeren på hodet. Dessverre. Bøndene fosset fram, godt hjulpet av de to springerne, og dermed var det hele over. Mitt eget parti var jeg lenge rimelig godt fornøyd med, vi hadde våre brikker godt plassert på hver vår banehalvdel. Men da jeg begynte å ane en remisavvikling, og kanskje håpe på noe mer med et frigjørende bondebrudd i sentrum, endte det med at jeg fikk smake min egen medisin. Deretter økte hvit sin fordel på imponerende vis, og en diagonal med hvit Dc3 - Sd4 – bonde e5 og en svart konge på g7 i den andre enden ble fullstendig avgjørende. En knusende kombinasjon la svarts stilling fullstendig i ruiner. Dermed var det Nordstrand som hadde den «farlige» 2-0-ledelsen, men de tok godt vare på den. Odd Andersen og Jon Kielland-Lund hadde ingen egentlige problemer mot henholdsvis Valdemar Staunsbjerg og Jussi Dyrnes. Staunsbjerg var overlegen ratingmessig, men klarte aldri å få noe ordentlig overtak mot Odds solide forsvarsspill. Etter om lag 35 trekk vurderte silisiumhjernene stillingen til å være død remis, men Odd hadde jo ikke noe annet valg enn å spille videre. Det gjorde han i nesten 40 trekk til, uten at stillingen på brettet endret seg. Noe av det samme skjedde på bord 2, hvor ratingforskjellen var noe mindre enn på førstebordet. Jon sto en smule dårligere underveis, men det var vel aldri noen riktig fare på ferde. Selv ikke en bondevinst pluss et sterkt plassert svart tårn som behersket andreraden, kunne rykke partiet ut av remissonen. Men det behøvde jo ikke Nordstrand heller, og til slutt måtte begge våre innse at det ikke var mulig å komme videre.

Follo 3 sine godt voksne skulle opp mot et ungdommelig OSS kadett, eller OSS 7. På papiret skulle de gamle kunne ro dette i land og sikre gruppeseier, men erfaring og myndighet kom sørgelig til kort mot ungdommelig pågangsmot. Torbjørn Brenden var selvskreven på førstebord og burde ha realistiske sjanser mot Ole-Christian Bakken Kran. Men det var på papiret, på brettet gikk det verre. Torbjørns sicilianer ble møtt med det noe uvanlige 2.Sc3, og dermed var det bare å glemme sine favorittvarianter. Unge Kran spilte aggressivt og fikk etter hvert tilrevet seg et visst initiativ. Og da han klarte å omgjøre initiativet til en materiell fordel på en ganske fiks måte – det skal han ha – kunne det bare gå en vei. Og det gjorde det. På grunn av en kommunikasjonssvikt (min feil!) hadde ikke Alf Geir Thowsen fått ordentlig beskjed, og dermed var han ikke på plass før en halv time inne i partiet. Men heldigvis var han ikke videre preget av tidspress eller mangel på forberedelser. Jonathan K Ski, med høyere rating enn Alf Geir, spilte småfikst og lot ikke sjansen til å kombinere seg til en merbonde gå fra seg. Men da han kunne satt spikeren i kista med en enda fiksere kvalitetsvinst, overså han det – heldigvis for oss. Sluttspillet med ulikefargete løpere var grei remis selv om Alf Geir manglet en bonde. Alexander Aalmo møtte Jonathans bror – Alexander K Ski. (Dermed var i hvert fall Alexander garantert å få 1 poeng…). Denne gang gikk ratingfordelen i vår retning, uten at det hjalp det spor. En gaffel som så ut til å ikke fungere på grunn av en motbinding fungerte allikevel, så her hadde nok Alexander den unge sett lenger enn Alexander den gamle. Med offiser over var det bare å bytte ut så mye som mulig, men ungdommen hadde andre planer og greide å få opp en morsom mattstilling. Til og med den tapende part måtte se det komiske/morsomme i den stillingen. På fjerdebord skulle Jon Samset opp mot Sigurd Lauvås Gaure og hadde både høyere rating og gode Østlandsserieresultater i bagasjen. 7½ på 20 partier høres kanskje ikke så imponerende ut, men motstanden har vært mye sterkere enn den Jon møter i klubbmesterskapets klasse B. Men ingen ting av dette hjalp. Svarts løperpar stelte til skikkelige problemer, og når røyken hadde lagt seg etter noen blodige slagvekslinger satt Jon igjen med dronning mot tårn og 3 lette offiserer – og skjegget i postkassa. Dermed ble det en knusende seier 3½ - ½ til de unge kadetter, og ingen kan påstå at det ikke var fortjent.

Fjerdelaget møtte også ung motstand: OSS junior (OSS 9) – stort sett yngre enn kadettene. Martin Stensland besatte førstebordet, men gikk rett i en åpningsfelle som kostet en offiser. Sånt er det ikke lett å komme tilbake fra, og dermed endte det med et sluttspill hvor hvit beholdt sin merspringer. Mot bare bønder var det en enkel sak å ro dette i land. Rune J Petersen ville være sjanseløs hvis professor Elo hadde kunnet utale seg, og klasseforskjellen ble da også utslagsgivende. Det holdt i 20 trekk, men så forsvant det en offiser her også. Og i Bogstadveien 30 lærer de tidlig å beholde en fordel de har tilrevet seg. Dermed var det bare for Rune å kjempe i motvind og oppoverbakke helt til han var så mørbanket at et «oppgitt» ble en stor befrielse. Anders Midtgard gjorde sin Østlandsseriedebut, og møtte Elham Abrlauf, et foreløpig ubeskrevet blad i sjakkhistorien. Elham fant et tilsynelatende fikst, men ukorrekt offer i midtspillet. Hadde Anders tatt imot, hadde han riktig nok «mistet» dronning, men tårn og 2 lette offiserer må sies å være bra betaling. Eller som det heter i Astrid Lindgrens Madicken: «Tvåhundrafemtio kronor. För en gammal dö kärring!» Etter en stund oppsto det et dobbelt tårnsluttspill med merbonde (riktig nok en dobbeltbonde) for Elham, og dermed så det hele ut til å ende med poengdeling. Som kjent er «alle tårnsluttspill remis», og også det reine bondesluttspillet som oppsto, var sannsynligvis remis. Men det krever at man må kunne telle – og telle riktig – antall trekk det tar for å få en bonde fram. Enkelt å si, men ikke fullt så enkelt å gjøre. Dermed kom hvit først i mål, og helpoenget ble med i bilen hjem til Oslo. Henrik Evjen Johnsen på sistebordet var Follos tredje deltaker for dagen med en 100% score i Østlandsserien på CV’n. Førstelagets Simon Barane (2 partier) og David Johnson (3 partier) er de to andre. Og det startet lovende med hensyn på å tilhøre denne eksklusive gjengen også etter matchen. Før det var gått 15 trekk hadde Henrik en klar fordel, og kunne innkassere en uheldig plassert løper etter en dronningsjakk. I tillegg hadde motstanderen – Linnea Larre – en utrygg kongestilling og en tapt rokaderett. I angrepsiveren trodde nok Henrik at han måtte gi tilbake en offiser, men han kunne lett å unnsluppet dobbelttrusselen på løper og dronning ved å gi en sjakk. Men han sto fremdeles til vinst med 3 merbønder på kontoen. En avdekker ga offisersvinst på nytt, i tillegg til at bondekontoen nå var økt til 4 bønder. Offiseren forsvant etter noen komplikasjoner, og hvit fikk aldri tårnet på a1 i spill. Med dronning og tårn til hver, men hele 5 merbønder, skulle det fremdeles være snakk om en vinststilling. Men slike stillinger åpner for motangrep fra den materielt underlegne, hvilket også skjedde her. Tårnet på a1 døde på post, men selv etter det hadde hvit en slags teoretisk kompensasjon i form av 5 bønder for tårnet, en av de 5 hadde til og med nådd sjetteraden. Men hva hjelper vel det, når svart setter matt? Dermed endte det med klar borteseier, og en skarp kontrast til de 14 lagpoengene (av 14 oppnåelige) som Follo samlet i de to foregående rundene: denne søndagen ble det ett – 1 – lagpoeng totalt.