Siste runde i seriesjakken: ingen katastrofe, men heller ingen champagne...

Publisert tirsdag 11. mars 2014 01:32

Skrevet av Per Lea

Før kampen var premissene lagt: Follo 1 måtte vinne 4-0 over Fredriksstad for å rykke opp til 2. divisjon, mens Follo 2 måtte greie minst 2-2 mot Nordstrand 6 for å unngå nedrykk til 4. divisjon. (For dem som tror de har knepet referenten i en skrivefeil: Fredrikstad – med en ”s” – er navnet på byen, mens sjakklubben, og lokalavisen, uten sammenlikning for øvrig, holder seg til den gamle skrivemåten som gjaldt da sjakklubben ble stiftet 21. januar 1903. Og for å gjøre parentesen enda lengre: Vi, dvs. Ås sjakklubb, ble i sin tid invitert til Østfoldmesterskapet i hurtigsjakk i anledning 80-årsjubileet: vi overrakte til og med en sjakklokke (Tårnur) med inskripsjon til jubilanten. Vi kan jo håpe på at den av og til blir dratt fram fra sin plass innerst i skapet og får seg en runde lynsjakk innimellom. I tillegg til klokka la vi igjen ganske mange poeng i Plankebyen – pluss et bilvrak(!) på riksvei 110…)

Av disse to oppgavene hadde Follo 2 den desidert letteste, men noen ”walk in the park” var vi jo klar over at heller ikke dette ville bli.

Fjerdebordspiller Thorbjørn Skaug hadde blitt utnevnt til æresreiseleder for Fredriksstad, med bakgrunn i hans tilknytning til Ås (han bodde i sin tid rett over det til spillestedet tilgrensende jordet og var medlem i Ås sjakklubb/Follo sjakkforening fra midten av 1980-tallet og ca 12-13 år framover). Dermed unngikk vi i det minste at motstanderens lavest ratede spiller var ratet høyere enn vår høyeste, hvilket ville vært situasjonen hvis Fredriksstad hadde toppet laget. Nå ville tilfeldighetene at ingen av våre 3 tyskere kunne matche Plankebyens ene, og når heller ikke Joakim Larsen kunne spille, var troen på den nødvendige 4-0-seieren temmelig illusorisk. En bilkollisjon (som OSS 4 var utsatt for på vei til Moss i 1. runde) var vel den syltynne tråden vårt eneste håp hang i… Men heldigvis skjedde det ikke noen trafikkale katastrofer, og når vi ser bort fra Frode Høvas noe uheldige dronningplassering, heller ingen sjakklige. Lagleder Skaug fikk så vel æren som gleden av å spikre opprykket med sin relativt raske remis mot unge Ulrik Nissen, som har hoppet inn som reserve når noen av ”gamlingene” foretrekker å bruke tida si på andre aktiviteter enn sjakk. Remis var helt greit, og en fin måte å revansjere 1 – ett – noe uheldig trekk i forrige runde mot Nittedal.  At det betydde at opprykket røk, tok vi på strak arm, vi trodde ikke på juleNissen uansett (pun intended…). Frode Høvas damebehandling dagen etter 8. mars får muligens et etterspill blant damene i hans omgangskrets, men det får han tåle. At han kan langt bedre, viste han til fulle med artige taktiske manøvreringer i forrige torsdags klubbmesterskap. Og ratingforskjellen tilsa at oddsen for FSS-seier lå på rundt 1,02. På de to toppbordene var nok oddsen enda nærmere 1,00, men Jon Kielland-Lund forsvarte seg tappert i et sluttspill som flere ganger var i ferd med å tippe over på feil side av remisgrensen. Vi kan gå ut i fra at både han og Ulrik sov godt natt til mandag. Min egen innsats viste vel at det er en grunn til ratingforskjellen er nesten 500 Elo-poeng i motstanderens favør. Likevel hadde jeg min sjanse, som motstanderen påpekte rett etter partiet. Men når jeg ikke tok den, så var det rett og slett at jeg ikke så den, og det i sin tur kan jo bare være et resultat av lavere spillestyrke enn motstanderen.  Femti prosent score i de 4 ØS-partiene, hvorav 3 mot høyere ratingmotstand, er jeg uansett ikke spesielt misfornøyd med, så min nattesøvn var slett ikke ødelagt . Som sagt: ingen champagne, men for min egen del er jeg ikke spesielt glad i denne overvurderte sprudledrikken, så det er helt greit. Opprykket får vi ta når (hvis) vi blir gode nok til å spille en divisjon høyere opp. Og et lite glass kan jeg vel alltids presse ned om det blir krevet…

Motstandernes vurderinger av matchen (pluss bilder), er lagt ut på http://www.sjakk.net/fss.php.

Nordstrand 6 møtte vi også for et par år siden, men laget hadde nok eldest med anslagsvis 50 år i snitt (og enda flere kilo). Navn som Per Tore Aanonsen (bord 1) og Øyvind Carstensen (bord 4) husker jeg tilbake fra min sjakklige ungdom. Sistnevnte remiserte jeg mot i Landsturneringa for 40 år siden, i et parti som neppe var utenfor remisgrensene i løpet av de 40 trekkene det varte. Prestasjonen var en medvirkende årsak til at jeg kunne gå fra premieutdelingen med hevet blikk og en termokanne rikere. Det er nok lenge siden Carstensen var junior, og Alexander Aalmo var vel egentlig temmelig brutal i behandlingen av den aldrende (76 år) herre. Selv om han tillot seg en unøyaktighet (en misset offisersgevinst), gikk det ganske raskt mot en Follo-ledelse. Denne forsvant imidlertid raskt etter an Nordstrand først utliknet og deretter gikk opp i ledelse 2-1. Steinar Simonsen fikk relativt tidlig en ekstra offiser, riktig nok mot en viss kompensasjon i form av 2 bønder, som seinere ble konvertert til et stygt kongeangrep. Dermed ble vel vår mann såpass stresset og opptatt med å finne forsvarstrekk at han beklageligvis overså noen småfikse skinnofre som kunne ha innbrakt det avgjørende lagpoenget. Dermed var det Jan Rune Moberg og Torstein Furnes som måtte sørge for det, og det så også ut som førstnevnte skulle klare det. Men et stadig press som motstanderen greide å sno seg ut av, blandet med at par litt svake trekk, gjorde at vår mann glapp taket og måtte se seg beseiret. Dermed var det fritt fram for Per Tore Aanonsen å tilby remis mot Torstein, noe han heldigvis avslo i et for naive tilskuere remisaktig sluttspill med 7 bønder og springer på hver side.  Om det var laget han ofret seg for, eller om han øynet en ørliten fordel i det faktum at motstanderen var belemret med en dobbeltbonde, får han svare på selv. Men etter noen fikse manøvrer, samt muligens litt hjelp fra motstanderen, var plutselig stillingen lett vunnet for Follo 2. Torstein tok seg god tid selv om klokka begynte å nærme seg 0:00, men han hadde nok full kontroll og vel så det. Og med den nye betenkningstida og medfølgende bonustid, blir det jo ikke like mange tidsnødsdramaer som i hine hårde dage.

Sett under ett var vel årets seriespill på det jevne: ingen store eller overraskende seire, og heller ingen håravrivende katastrofer. Ut i fra ratingtall på de 10-12 høyest ratede, burde vi egentlig kunne stille med to ganske jevne 3.divisjonslag, og det neste halve året bør vi bruke til å motivere 1500-spillerne til å spille lagkamper, slik at det i tillegg kan gis plass til et lag i 4. divisjon med spillere hovedsakelig fra klasse 3-5. Med den nylige medlemstilstrømningen, burde dette absolutt være et realistisk korttidsmål.