Støtt Follo sjakkforening med Grasrotandelen !  

40 % rabatt

for nye medlemmer første året !!
Blir man medlem om høsten, betaler man
kun 30 % kontingent resten av året !!

Søk på dette nettstedet

Seniorsenteret i underetasjen i Ås Kulturhus (tidligere kalt Ås Rådhus). Torsdager 19:00
Påmelding via Turneringsservice:     Follosjakken BGP VII,   Klubbmesterskap i hurtigsjakk

Intervju med klubbmesteren 2013, Per Lea

Mai 2013

For å starte med det tradisjonelle spørsmålet: Hvordan føles det?

Faktisk helt herlig! I den store sammenheng er kanskje ikke et klubbmesterskap i Follo sjakkforening noe som kvalifiserer til de store overskriftene i avisenes sjakkspalter, men når ambisjonene er som de er, så er enhver turneringseier ”stor”.

Ja – hva er egentlig ambisjonene?

Det har jo gått en stund – faktisk over 50 år – siden jeg skuffet måtte innse at min plan som gikk ut på å overrumple sjakkverdenen men å velge å forvandle en bonde til konge når den nådde åttenderaden. Hvordan dette alene skulle føre fram til et verdensmesterskap har jeg ikke nå helt klart for meg, men uansett så falt jo den planen grundig i grus da jeg kom over det lille heftet ”Sjakkspillet. Grunnregler og mål” av Olaf Barda (64 sider, Dreyers forlag, årstall ikke oppgitt). Side 9 slår fast i så klare ordelag at ikke engang en sjakkreformator kan misforstå det: ”Man kan velge hvilken som helst offiser unntatt konge.”

Så ambisjonene ble kanskje jekket ned til et litt lavere – for ikke å si mer realistisk – nivå?

Tja, det var jo en forsiktig måte å si det på. På denne tida spilte jeg bare skolesjakk og minnes blant annet fjerdeplassen i Oslomesterskapet for lag fra høyere skoler (framhaldsskole, realskole, gymnas i den tidas terminologi) i 1965. Den turneringa innbrakte meg min eneste pengepremie – en bankbok i ”De unges spareklubb”, Aker sparebank – pålydende den ikke helt astronomiske sum av kroner 5 – fem. Denne turneringa var ikke noen vanlig skolesjakkturnering heller: de senere IM’ene Arne Zwaig og Terje Wibe deltok – og jeg var heldig som fikk møte dem begge. Jeg husker jeg i begge partiene satt med følelsen av at dette går jo riktig så bra – vi hadde jo like mange brikker på brettet etter 15-20 trekk. Men det unge Lea ikke skjønte bæret av den gangen (og i følge så vel onde som ikke fullt så onde tunger påstår: ikke nå heller), var at det er noe som heter posisjonsspill og stillingsbedømmelse. Og dermed gikk det ikke lenge før stillingene mine rase sammen som et korthus. Det var da jeg skjønte at sjakk ikke bare er et spill hvor man flytter rundt på brikkene og slår hverandres tårn i krokene – som André Bjerke så treffende beskrev i sin bok ”Spillet i mitt liv” (Aschehoug 1968, ny og utvidet utgave (men uten fotografier) 1975). Av andre profiler i den turneringa kan nevnes Hugo Parr, tidligere president i Norges sjakkforbund, og som har representert Nittedal i et par Østlandsseriekamper mot Follo (hans sønn Erik har gjort det samme mot Ås!),  Ottar Aakre, som jeg hadde den store glede å knuse i siste runde i Landsturneringa i Asker i  2000 og Rune Njølstad, en periode ivrig spiller i Sjakkameratene og med røtter i Follo med oppvekst på Myrvoll.

Overgangen fra skolesjakk til ”ordentlig”sjakk – hvordan skjedde den?

Allerede i 1965 (hvilket vil si at det sannsynligvis skjedde i forbindelse med ovennevnte Oslomesterskap) ble jeg oppfordret av herrene Zwaig og Parr å melde meg inn i Oslo Schakselskap (merk skrivemåten!) – hvilket jeg så gjorde. Der deltok jeg i så vel vår- som høstturneringa det året, men ingenting i 1966 og bare vårturneringa 1967. Og så ble det ikke noen flere turneringer der før i 1973. Men hvert år fram til og med 1969 stilte jeg opp i Oslomesterskapet for skolelag og hadde gleden og flaksen å gå på en skole med et sterkt sjakkmiljø. Dermed ble det noen medaljer av det.

Det var da voldsomt til historikk – man skulle nesten tro at du var medlem i Sjakkhistorisk forum?

Nesten? Jeg meldte meg inn med en gang jeg hørte om tiltaket – for øvrig et initiativ av den alltid tilstedeværende Øystein Brekke.

Men nå vandrer vi – som vanlig når det er du som sitter på den andre siden av bordet – langt bort fra det vi begynte med. Årets klubbmesterskap?

Nå er det ikke helt ferdig ennå, så det kan jo fort komme noen partiresultater som fortjener en kommentar eller tre. Men hvis jeg i første omgang kort tar for meg mine egne partier, så…

Her tillater jeg meg å skyte inn: ”kort”? Når har du klart å fatte deg i korthet om egne sjakkpartier?

Så, så. La oss holde en hyggelig tone her. Altså: dessverre var også i år deltakerantallet såpass lavt at det ikke var mulig – det vil si mulig var det, men erfaringsmessig lite populært – å dele opp slik at klasse B bare ville bestått av 4 spillere.  En 13-runders Bergerturnering hadde sikkert vært morsom, men vi skal jo ha tid til å gjennomføre den også. Dermed tok styret seg den frihet (i samråd med et flertall av spillerne) at det skulle spilles 9 runder Sveitser i stedet – med ”fotballpoeng-givingen” 3-1-0 og progressiv score som kvalitetsberegning. At vi brukte denne poenggivingen var jo faktisk en viktig faktor i min favør: Stefan Flügel ble straffet hardere for å avgi 3 remiser enn jeg for å avgi en remis og tape ett parti. 

Igjen en avbrytelse: hva er egentlig progressiv score?

Enkelt og greit: spillerne får summen av de poengene de har hatt etter hver runde. En spiller som for eksempel vinner sine 4 første partier og taper de 3 neste vil etter 7 runder ha progressiv score 3+6+9+12+12+12+12=66, mens en som taper de 3 første og vinner de 4 neste vil ha progressiv score 0+0+0+3+6+9+12=30. Sistnevnte har sannsynligvis ridd på en Sveitser-bølge og møtt relativt svak motstand i rundene 4-7. Dette ”straffes” da han (eller hun) for. Den første spilleren har sannsynligvis møtt relativt sterk motstand fra runde 3 og utover, og har til tross for dette endt opp med totalt 4 seire. Om dette nødvendigvis er bedre enn det tradisjonelle systemet hvor man summerer poengene til de motstanderne man har møtt, kan jeg ikke garantere. Men det synes i hvert fall som et fornuftig system. Det kan selvfølgelig tenkes at jeg endre mening hvis jeg på grunn av dette systemet en gang i framtida havner bak en spiller jeg mener er bedre enn…

Men tilbake til turneringa: Det kan kanskje synes sterkt å åpne med 4 strake, men fordi rundene ble satt opp mens det var en del utsatte partier, som ble regnet som remis i rundeoppsettet, møtte jeg ikke Stefan Flügel før i 5. runde (som forøvrig ble mitt kanskje største mareritt noen sinne, men mer om det seinere).

I første runde møtte jeg Trygve Olsen – alltid en farlig mann å møte (over sjakkbrettet, vel å merke, jeg ville ikke blitt det minste redd om jeg hadde møtt ham i et mørkt smug i en skummel havneby.) Om det var en fordel eller ulempe at jeg hadde møtt ham en drøy måned tidligere (i et utsatt parti i siste runde i fjorårets høstturnering), er ikke godt å si. Det er i hvert fall umulig å forutsi hva den mannen kan finne på å åpne med som hvit, bortsett fra at det er ett av de 20 lovlige hvite førstetrekk. Så forberedelser kan man bare glemme – dessuten var jo dette runde 1, som ble satt opp der og da. Og mens han i høstturneringa åpnet med 1.e4, valgte han denne gang 1.d4. Jeg brøt en av mine egne regler, nemlig: ”Ikke spill Albins motgambit!”, men fristelsen ble for stor. Jeg fikk da også tilbake gambitbonden relativt raskt, og noen trekk seinere fikk jeg inn en gaffel på dronning og springer. Litt småfikst var det kanskje: bonden var nemlig ugardert, men hvis han hadde slått den var det matt i tre trekk. Dermed ble jeg liggende offiser over og fikk i tillegg en gardert svart fribonde på d2. Den hjalp meg til å vinne en kvalitet, og med et helt tårn under, gikk det raskt nedover. Og ja: jeg sov godt den natta!

Du har kanskje et godt tak på ham?

Jeg har nok en ganske bra score mot ham i langsjakk, men jeg husker spesielt et parti i Ås sjakklubb på 1980-tallet: da slo han meg egentlig ikke, knuste er en bedre beskrivelse. Og i hurtigsjakk er han enda vanskeligere å møte! Jeg vil helst slippe å se gjennom oversikten over våre hurtigsjakkpartier – der har jeg mange smultringer!

Men i neste runde ble det hard motstand?

Jo, hard nok, men siden Stefan Flügel åpnet med remis mot Frode Høva, og både Jan Rune Moberg, Torstein Furnes og Jon Kielland-Lund så vidt jeg husker hadde utsatte partier i 1. runde, møtte jeg ingen av disse, men Martin Stensland. Hans rating er riktig nok 150 lavere enn Trygves, men han kan slå til når du minst venter det. Og tapt mot ham har jeg gjort tidligere også. Han overrasket stort med å fravike sin eldgamle kjærlighet til fransk og valgte Caro-Kann i stedet, men jeg har en mistanke om at han foreløpig ikke er riktig fortrolig med den åpningen. Når han måtte spille 9…Kf7 for å unngå matt, kan det ikke ha vært den beste varianten han valgte. En tellefeil 4 trekk seinere førte til offiserstap, og ikke lenge etter sto han overfor en stilling hvor han måtte gi mer materiell for å unngå matt, og da valgte han å gi labb i stedet.

Jaså, du er i det lunet i dag?

Har man blitt klubbmester, så har man blitt det. Noen morsomheter må det da være lov å komme med?

Morsomme og morsomme, fru Blom… Men la oss komme videre – kaffen begynner å bli kald.

Å starte med 2 av 2 er alltid hyggelig, selv om en sterkt medvirkende årsak var at de antatt sterkeste motstanderne enten spilte remis innbyrdes og/eller hadde utsatte partier da runden ble satt opp. Men i 3. runde møtte jeg i hvert fall en fra +1500-gjengen, nemlig Jan Rune Moberg. Om jeg skal være fornøyd med resultatet i en klubbturnering, har jeg kommet til at om jeg greier 50% score mot disse spillerne (som jeg har massevis av tap mot) og helst vinner mot dem som ligger langt under 1500, så er jeg fornøyd. Jeg ble positivt overrasket da jeg sjekket mine siste partier mot Jan Rune og oppdaget at det faktisk var en stund siden han hadde slått meg. Men han er vanligvis ikke lett å spile mot: i likhet med Trygve er det umulig å forutsi nøyaktig hvordan han har tenkt å åpne, og i tillegg spiller han fort…

… og gæli?

Nei, det er nettopp det! Han spiller stort sett irriterende fornuftig i nesten lynsjakktempo, mens jeg bruker tid og tror jeg spiller fornuftig. Og så oppdager jeg at klokka han viser 1:25 og min 0:30 etter 20 trekk – og hans stilling er å foretrekke. Men ulempen med den spillestilen er kanskje at han kommer inn i en rask – alt for rask – rytme, og dermed kommer det en avgjørende feil, eller kanskje bare et par unøyaktigheter som snur rundt på alt. Jeg frykter den dagen da han klarer å disponere tida litt bedre og luker bort disse feilene – da kan han komme til å spille stabilt på det nivået han for noen år siden presterte i Pula (eller hvor det nå var). Da blir han en farlig motstander, og ikke minst en etterlengtet forsterkning i Østlandsserien.

Men nå glir du ut igjen…

Ja, beklager. Hadde du mer kaffe? Av en eller annen grunn fikk han aldri det overtaket i åpningen han pleier, og etter et litt passivt 9.a3 vant jeg en bonde på c4. Riktig nok var den gardert, men det er vel unødvendig å nevne varianten 10.Dxc4 Lxf2+ med dronningvinst. Dermed ble jeg etter hvert stående med gardert fribonde på c4, samtidig som jeg la et for ham irriterende press på feltet f2. Etter å ha slått på f2 med løper og springer på f2 ble han stående med kongen på g1 og et tårn på f2, sistnevnte bundet på grunn av svarts dronning på b6. Han gjorde da det helt naturlige 26.Kf1 for å oppheve bindinga, men ga meg et midlertidig dronningoffer rett opp i fanget (som jeg for øvrig hadde planlagt om han hadde latt kongen stå på g1 også). Med dårlig bondestilling og dårlig koordinerte offiserer gikk det raskt nedoverbakke og etter ytterligere noen trekk var ”alle gode ting tre”: jeg hadde startet turneringa med 3 strake seire. Hvis jeg har opplevd det tidligere, kan jeg i hvert fall ikke huske det.

Nei, hukommelsen er nok ikke hva den egentlig var. Vi har rotet litt i arkivene og funnet følgende:

Høst 1981: 3 strake

Vår 1982: 3 strake

Høst 1982: 7 strake – og det var bare 7 runder!

Jo, akkurat det kan kanskje synes imponerende, spesielt med Gudmund Stenersen (2191)i det slagne feltet. Men den gangen hadde han bare så vidt over 1100. Også de store har vært små! Martin Stensland var vel også i det slagne feltet den gangen.

Det stemmer. Og vi fortsetter:

Vår 1984: 7 strake

Vår 1986: 3 strake

Høst 1987: 10 strake(!)

Klubbmesterskap 1990: 6 strake

Høst 1992: 6 strake

Klubbmesterskap 1994: 5 strake

Der slutter oversikten for Ås sjakklubbs del. Men det var egentlig ikke så mange av disse turneringene du vant?

Hm. Du er nok inne på noe der. Hvordan blir det med den kaffen?

 

Da Follo sjakkforening ble stiftet, steg klubbens spillestyrke betraktelig, men de beste var visst sjelden med i klubbturneringene?

Det stemmer nok, men nå er det forresten du som vandrer utover det vi snakket om. Men det var noe av en skuffelse, det der, at så få av toppspillerne deltok i klubbens daglige liv.

 

Men noen gode motstandere var det nok, og det ble noen sterke turneringsstarter, selv om det bare skjedde 2 ganger i perioden 1996-2008:

Høst 1997: 5 strake

Høst 2001: 4 strake

Høst 2009: 4 strake (inkludert W.O. i 2. runde fordi en spiller trakk seg)

Klubbmesterskap 2010: 3 strake

Klubbmesterskap 2011: 10 strake(!)

Høst 2011: 3 strake

Høst 2012: 4 strake

Ja, takk for at du minnet meg på alt dette. Kanskje er jeg bedre enn jeg tror?

 

Så, så – tilbake til årets klubbmesterskap: Alf Geir Thowsen i 4. runde burde bli ”barneskirenn”?

Ja, du kan jo tro! Ratingtallene lyver nok en smule, gitt. I løpet av kort tid har han vel hatt seieren inne i 3 partier mot motstandere rundt 1600. Beklageligvis ble det ikke noen poeng ut av det, men den dagen de kommer, vil nok ratingtallet fare oppover. Jeg har vært i hardt vær mot ham tidligere også: i høstturneringa 2005 bukket jeg kvalitet og vi endte opp i et lett vunnet sluttspill for ham med tårn og 3 bønder mot springer og 3 bønder. Av en eller annen grunn fikk han det for seg at han skulle gå inn i et vunnet bondesluttspill ved å ofre tilbake kvaliteten – han hadde tilsynelatende en bedre bondestilling – noe som viste seg å være en total feilvurdering. Dermed slapp jeg med skrekken.  I høstturneringa 2010 vant han også kvalitet, men slapp meg inn i kampen igjen. Årets parti gikk litt bedre, men bare litt. Mens Martin Stensland overrasket med å bytte ut fransk mot Caro-Kann, gjorde Caro-Kann-spilleren Alf Geir motsatt: han overrasket med å spille fransk. Jeg innbilte meg at jeg kunne bryte gjennom på kongefløyen, men svart forsvarte seg godt, overtok initiativet og vant en bonde i trekk 22. I et desperat forsøk på å få motspill feilvurderte jeg totalt og ga svart en sjanse til å kombinere seg til en offiser – hvilket han overså.  Og plutselig var det jeg som hadde et farlig angrep, men med gjensidig tidsnød ble det litt Texas på slutten. Fra å ha vinststilling etter 26 trekk sto svart til tap etter 28, remis etter 30, ørlite grann dårligere etter 33 og gikk rett inn i en matt i trekk 34. Var det noen som sa at sjakk var et rettferdig spill?

Og dermed var du selvfølgelig full av selvtillit foran møtet med høyestratede Stefan Flügel?

Vel, jeg la nok ikke alt for stor vekt på de 4 første vinstpartiene – jeg hadde jo blitt slaktet ganske grundig av Stefan i de lyn- og hurtigsjakkpartiene vi hadde spilt tidligere. Og ikke hadde jeg fått helt oversikt over åpningsrepertoaret hans heller, bortsett fra at jeg oppfattet det som temmelig originalt. Og ganske riktig: han startet med 1.Sc3, som vanligvis går under navnet Sleipner-åpning. Navnet har åpningen fått fordi de 8 hovedvariantene minner om Odins hest Sleipner, som hadde 8 bein. Beklageligvis hadde jeg aldri kommet meg gjennom haldenseren Anker Aasums bok ”1.Sc3. Sleipner-Eröffnung” (Walter Rau Verlag 1988) og heller ikke hans artikkelserie i bladet Postsjakk om åpningen. Så derfor har jeg de få gangene jeg har støtt på trekket prøvd å komme over i en annen og mer kjent åpning etter trekkomkastning. Så også her: partiet fortsatte 1… Sf6 2.e4 e5 3.f4 d5 4.exe5 Sxe4.  Dette har jeg spilt en del ganger tidligere og følte at vi hadde kommet inn i overraskende rolig og velkjent farvann. 5.d3 var ingen overraskelse, og jeg tror jeg tenkte i flere minutter før jeg presterte det jeg – inntil noen overbeviser meg om det motsatte – vil karakterisere som karriereverste: 5…d4?? Hvit spilte selvsagt 6.dxe4 og jeg kom ikke helt til meg selv før etter trekk 18 da jeg endelig tok fornuften fangen og ga opp. Jeg kan nok ha gjort tilsvarende bukker tidligere, men da i tidsnød og/eller etter flere timer ved brettet. Denne bukken kommer nok til å gi meg mareritt resten av livet. En god ting ved det, er at den vil erstatte en bukk mot Erik Wehn fra vårturneringa (klasseII+III) i Oslo Schakselskap 1973. Jeg hadde vunnet offiser og trodde jeg truet ugarderlig matt, men tillot i stedet et dronningoffer etterfulgt av matt med løper og tårn. Men det er ikke godt å si hvilken bukk som er verst…

Men Steinar Simonsen som du møtte i runde 6 har du vanligvis hatt et godt tak på?

 Jo, det har jeg kanskje, og aller best husker jeg nok vårt første møte: det var i en Østlandsseriekamp mellom Ås og Ski i 1994, og han utspilte meg etter alle kunstens regler. Akkurat da han skulle sette kronen på verket, med sine to tårn og bonde mot tårn og løper, fant jeg en patt-kombinasjon hvor jeg kunne sjakke ved å sette tårnet mitt inntil kongen hans – og hvis han slo, hadde jeg ingen lovlige trekk. Etter det har han også utspilt meg både i langsjakk og hurtigsjakk, men i begge grener har jeg klart positiv score. På grunn av utstrakt reisevirksomhet fra hans side måtte vi spille partiet privat i Sportsveien, og jeg ble hentet og tilbakekjørt i Steinars nyinnkjøpte 10 000-kronersbil (selger: tidligere Ski-medlem Sven Sawa). Kaffe og kaker vanket det også – skal vi kanskje innføre det i klubben også? Som vanlig ble det fransk, og jeg begynte å miste motet da han forbedret spillet betraktelig fra forrige møte i fransk. Riktig nok fikk jeg lokket majesteten hans ut på e7, men der så det ut som den sto rimelig trygt. Da han valgte å låse bondestillingen (kanskje i den tro at mine dobbeltbønder ville utgjøre en svakhet?), fikk jeg litt mer fart på mine offiserer enn han på sine, og etter et uforsiktig (men fristende) trekk fra hans side kunne jeg snuppe en bonde og få plassert en gardert gamp på d6. Der ble den stående partiet ut, og etter at jeg fikk åpnet stillingen, kunne den stolt bidra til en tårnmatt på c8.

Deretter sto Jon Kielland-Lund for tur, men han er vel ikke lett å slå?

Nei, det er det nok flere enn jeg som har fått erfare! To innbyrdes remiser hadde vi før dette partiet, og i de partiene hadde vi initiativet i hvert vårt hvite parti. Heller ikke denne gangen var det noen av oss som fikk hull på byllen, men jeg må vel si meg rimelig fornøyd med et slikt resultat. I dette mesterskapet har han store muligheter til å gå ubeseiret gjennom det hele, men han har til gjengjeld hatt store problemer med å slå spillerne med omtrent samme rating som han selv: Frode Høva er den eneste som måtte bite i gresset. Også denne gangen ble det en jevn affære hvor jeg en stund følte jeg hadde et visst overtak, men jeg klarte aldri å få til noe avgjørende. Seinere analyser viste at det overtaket var temmelig illusorisk, og det hele ebbet ut i remis ved trekkgjentakelse i en stilling der jeg fryktet at jeg ville havne i et ufordelaktig sluttspill hvis jeg valgte en annen plan.

Vanligvis blir det noen ”lette” motstandere på slutten?

Snarere tvert i mot. Siden både Torstein Furnes og Frode Høva hadde åpnet relativt svakt til dem å være, skjønte jeg så snart runde 7 var ferdigspilt at jeg kom til å møte disse to i runde 8 og 9. Stefan, derimot, ville ha enklere motstand, så den eneste måten å vinne turneringa på, var å vinne disse 2 partiene. Da jeg satte meg ved brettet mot Torstein i runde 8, prøvde jeg å ikke tenke på at jeg ”måtte” vinne, men bare på å la partiet gå sin gang. Åpningen har vi spilt massevis av ganger tidligere, og til og med hvits 17. trekk fulgte vi partiet vårt fra høstturneringa 2011 – et parti jeg fikk gleden av å avgjøre med et dronningoffer i en stilling hvor jeg tilsynelatende sto overfor en ugarderlig matt. Etter et par svake trekk fra begge sider, var stillingen utliknet og vi sto med 2 tårn og 5 bønder hver etter 28 trekk. En stund var det 3 svarte bønder mot 2 hvite, men begge de hvite tårnene var plassert på 2. raden og kunne kombinere matt-trusler med trusler om bondevinst.  I trekk 50 var materiellet redusert til ett tårn hver, og svart hadde mistet 2 av sine bønder slik at det var 2 hvite mot 1 svart – alle 3 i g- og h-linja. I tidsnøden gjorde svart en unøyaktighet som gjorde at den siste svarte bonden forsvant, og i tillegg var tida i ferd med å renne ut. Og dermed var plutselig 3-poengeren i havn.

Og dermed begynte du å ane klubbmestertittelen i det fjerne?

Det var i så fall temmelig langt i det fjerne. Jeg måtte bruke samme plan mot Frode Høva i runde 9 som mot Torstein i runden før – tenke minst mulig på resultatet og bare ta det som kom. Skulle det ende med remis eller tap, så er det ikke verdens undergang, og jeg ville allikevel ha oppnådd akseptabel score totalt mot de beste spillerne. Og ingen resultatmessige feilskjær mot de lavest ratede – mot Alf Geir slapp jeg jo med skrekken. Partiet mot Frode kom greit i gang, men han ga meg anledning til å binde tårnet på d5 etter et dristig bondeframstøt i sentrum. Etter det tror jeg nok at jeg hadde et visst initiativ, men det var ikke noen avgjørende fordel. Brekkstang-manøvren f2-f4-f5xg6 var jeg spesielt fornøyd med, selv om jeg ikke fant den beste fortsettelsen videre. Men etter at røyken hadde lagt seg etter en lengre slagveksling sto jeg med D+T+L og 5 bønder mot D+T+S og 4 bønder (som snart skulle bli til 3). Svart prøvde å få i gang et kongeangrep mens mine Da5 og Ta1 sto litt off-side, men i likhet med Torstein i runden før hadde også Frode begynt å få alvorlig tidsnød. Hadde han kommet seg til trekk 40 ville han riktig nok innkassert 30 bonusminutter, men det rakk han aldri. Når klokka løper – ikke går – ubønnhørlig mot 0:00 skjer det fort at offiserer plasseres på felter hvor de ikke er gardert. (jeg kunne sikkert ha fylt en hel bok med eksempler fra min egen praksis på dette området!) Så også her: plutselig forsvant en svart springer, og dermed var løpet kjørt. Og så var klubbmesterskapet i boks også.

Noen bevingede ord til slutt?

Takk for kaffen!

 

November 2017
M T W T F S S
30 31 1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 1 2 3